Online Spill

I anmeldelsen vår hadde vi en konkurranse, hvor vi gjemte en setning inne i teksten.

Vi har visst mange kodeknekkere blant våre lesere og flere prøvde seg, med vekslende hell. Av de rundt 70 bidragene vi fikk inn har plukket en vinner.

Riktig løsning var: AIDENERILIVE, et hint til helten fra den første Watch Dogs.

Nå var det mange som klarte den, men også en del som ikke traff. Den redaksjonen likte best var AI, DEN ER I LIV. En setning som perfekt passer inn i Watch Dogs 2 sin atmosfære.

Vinneren av konkurransen ble brukeren: Shanax som vinner en digital kopi av Watch Dogs 2.

Ta kontakt med meg her på spill.no så sender jeg kode 🙂

Jeg kan se for meg den fornøyde stemninga på møterommet hos Ubisoft da de kom på konseptet rundt For Honor. Av alle mulige settinger man kan velge seg, har det alltid vært en slags universell appell når det er sverdfekting og middelaldersk krigføring med i bildet. Denne appellen virker enda sterkere når man i For Honors tilfelle kombinerer tre av de mest ikoniske slagmarksarketypene fra både verdenshistorien og populærkulturen; her får man nemlig ta del i et storslått slag mellom riddere, vikinger og samuraier, en crossover som utvilsomt har publikumsfavorittpotensiale.

Akkurat hvilket av disse tre folkeslagene som ville gått seirende ut av stride er et spørsmål som nok er bedre besvart av en mer flittig historiestudent enn meg selv, så la meg heller bekrefte at ja; denne historiske krysningen er umiddelbart like kult som en skulle tenke seg. For hver av de tre ulike faksjonene er det fire klasser man kan spille som. Dette betyr at du i prinsippet har tolv ulike karakterer å spille som, hvor hver av disse har unike manøvrer og er balanserte med tanke på angrep og forsvar, mobilitet og rekkevidde. For meg har det den noble Kensei blitt en favoritt, som er godt balansert med god rekkevidde og forsvarsmuligheter, selv om angrepene hans sluker staminamåleren. Samtidig kan du velge andre egenskaper, litt som sekundærvåpen i flerspillerskytespill, og du får muligheten til å ta med deg våpen som eksempelvis bue og bjørnefeller, som du først kan bruke når du har samlet opp nok poeng. På denne måten føles For Honor som om det ligger en plass mellom å være et fightingspill og å være et flerspillerfokusert skytespill – en kombinasjon som tjener spillet på godt og vondt.

Stjernen i det hele er et særs velfungerende kampsystem, som kombinert med godt utførte animasjoner klarer å levere en overbevisende fekteopplevelse. Her velger du hvilken retning du skal blokkere og angripe i, ved å holde inne den høyre analogstikka enten til venstre, høyre eller oppover. Når fienden angriper vil du holde våpenet i samme retning som angrepet kommer fra, samtidig som du i motangrepet etterpå bør endre retningen, slik at ditt angrep ikke også blir blokkert. Det hele føles dermed litt som en slags tommelbryting, bare med skarpere gjenstander enn tommelfingernegler. Tempoet er kanskje ikke like høyt som i actionspill som Bayonetta, og det mangler dybden til fightingspill som Street Fighter, men samtidig er det ingen spill som så tydelig har overbevist meg om at dette er hvordan det føles å være i en sverdkamp med noen.